Har rørt, klemt og most terracotta-varm gugge gjennom dørslaget, det er tid for seinhøstkos og nostalgiens høytid på skjea: varm, søt, hjemmelagd nypesuppe.
Klarer ikke å beskrive smaken av nype, men for meg smaker den barneglede og velfortjent kos etter tornefarlig innsats med plukking. Den første skjea nypesuppe om høsten er nesten det beste jeg vet, en flytende høsttakkefest av nærvær og fortid.